Genetisk arv, et samfunns problem eller...? Familie forhold vedrørende genetisk arv er et vanskelig tema, muligens fordi man ikke har knyttet et personlig ansvar til gene-overføringer. Det er liksom noe som bare skjer og så er det samfunnets ansvar å ta seg av utfallet. Man skryter på vegne av sine forfedre når slekten er fysisk sterk eller mentalt sterk og er stolt over å tilhøre en slik slekt. Men hva gjør man når slekt-ledd på slekt-ledd har psykisk nerve problemer eller fysiske sykdoms defekter som kan forårsake at egne barn lever et liv i lidelser? Stoler man da mer på lege-vitenskapen og samfunnets plikt til å hjelpe, enn på egne valg og muligheter ? Har vi et valg? I vår tid har vi en stor mulighet til å bli reddet av vitenskapen, snart vil våre DNA koder bli podet inn i dyr som vil gjenskape reserve organer og reserve lemmer som vi kan bytte ut som en annen reservedel i en bil eller et kjøleskap. Men vil dette gjøre oss lykkeligere? Tror vi at menneskene vil bli bedre når vi fraskriver oss ansvaret for egen genetisk arv? Neste skritt blir vel å skape hybrider og hvem vet om vi ikke snart kan skaffe oss et par reserve mennesker av oss selv, som vi kan bruke til å bytte ut kropps-deler med når noe ikke virker optimalt. På den måten kan vi klode oss selv i det antall vi ønsker til forskjellig bruk. En av oss kan være hjemme å stelle hus, hjem og barn, en annen av oss kan gå på arbeid og en tredje av oss kan brukes som kunnskaps-samler. For siden vi er flere av oss selv så vil vi genetisk kunne være alle sammen på engang. Vet vi hva vi gjør? Forskning og fremtid er spennende, men vet vi hva vi gjør? En vitenskaps-mann eller forsker har som sitt arbeid å drive mulighetene til nytt liv foran seg, de er legalt beskyttet for moralsk ansvar. Og alle farmasøytiske selskaper har stjerner i øynene av å tenke på nye oppfinnelse, for selv er de godt forsikret for menneskelige tabber. De fleste husker vel Talodomide-katastrofen og dens følger. Og vi har stadig nye sykehus-tabber fordi mennesker nødvendigvis må være de siste prøve-kaninene i den farmasøytiske industri. Derfor spør jeg, hva med oss, vi som er forsøks-kaninene, er vi viljes-løse og handlings-lammet i denne prosessen? Er vårt begjær etter å være fullkomne rent fysisk større enn vårt personlige ansvar for vår genetiske arv?. Er vi villige til å forandre på alt vi ikke liker ved oss selv, og på den måten justere oss f ra en ordinær Folkevogn til en Mercedes kabriolet, uten at motor er justert med. Reserve-dels genersjonen... Vi snakker om skifte av reserve-deler kun for forfengelighetens skyld som om vi skulle skifte en kjole eller et par bukser, for menn er også med på denne forfengelighetens parade. Man har alminnelig-gjort en operativ forandrings mulighet som skulle vært forbeholdt nødvendighets behovet. Man har gjort vitenskapen tilgjengelig for mannen i gata, det er kun snakk om penger. Men det er et moralsk aspekt ved dette som det burde vært tatt hensyn til, for det gjelder ikke om å stoppe utviklingen, fordi jeg er enig i at det må finnes tilgang på muligheter for forskere og leger som ønsker å eksperimentere slik at muligheten for å redde liv i krise-situasjoner kan bli oppfylt. Men at de samme myndigheter som gir tilgang til eksperimenter og utvikling også åpner slusene til kommersielt bruk, uten kritikk eller etiske og moralske vurderinger er betenkelig. Er ”pressen” kynisk og grådig...? Vi har en verden av mennesker som lever av sine med-menneskers forfengelighet og som boltrer seg uhemmet i å vise de perfekte menneskers ytre før og etter en operasjon og som er med på å skape et bilde av en verden hvor alt kan kjøpes for penger. Og vi har en verden av mennesker som velger seg yrker innenfor det samme forfengelighetens marked, et godt eksempel er plastisk-kirurger, som ser lett-tjente penger i menneskets forfengelighet. Det finnes i dag et salgs-marked , et forfengelighetens marked, midt i en verden av natur katastrofer, sult, krig og fattigdom. Mange leger hvis livskall egentlig er å hindre død, ser større personlig utfordringer i fettsuging enn i ”leger uten grenser”. Og det er en verden av mennesker unge, voksne og middelaldrende som kun ser seg selv som ufullstendig i speilet, og som er en like stor grunn for at denne ”forfengelighetens marked” eksisterer. Mennesker som kanskje verken ser eller vil se sitt eget ansvar i denne prosessen. Det er noe som heter vi lever i den verden vi selv skaper. Så hvem er det som skaper denne ”forfengelighetens marked” Hvem er det som har interesse av å veilede mennesker inn i dette ”forfengelighetens marked ” ? Og hvem er det som så blindt følger denne dårskapens vei? Hva er alternativet? Markeds-mekanikken er sterk, forfengeligheten er sterk, lysten på det gode liv er sterk, og mot dette kjemper en god del enkelt individer en kamp som egentlig har pågått i årtusener. En kamp om sjelen, men hvem bryr seg om sjel og et indre liv, når biler, båter, hus og klær, foruten nye bryster og hår-forlengelser blir markedsført på første side i ukepressen. Og hvem bryr seg om arv-gener når man snart kan forandre alt slik at mennesket i oppnåelig fremtid vil oppstår i en ny robot fasong, hvor alt kan skiftes ut etter behov. Da er det like godt å la humla suse, for i neste generasjon er vi ett skritt nærmere u-dødligheten. Kampen for frihet... Men for noen, de få som, som ikke ser noe liv av verdi i denne form for eksistens, så finnes det håp. Det finnes muligheter, bare mange nok vil tre frem og begynne å vise hvem de er. For vi i må snart begynne å se hvem vi er, og vi må slutte å kjøpe oss et perfekt skall av hud og hår og i stedet begynne å kle av oss det skall av en brynje som vi dekker oss bak, i frykt for at vi ikke er gode nok. Gode nok for hva? Eller gode nok for hvem? Vi må begynne å se oss selv, for ett er sikkert, noen tjener på at vi går i oppløsning rent moralsk mens vi venter på ” å finne oss selv”. Vi er ikke bare et genetisk produkt skapt av våre foreldre. Vi må se på oss selv som om vi har en egen-verdi i form av et frø fra Universet, som vi via det genetiske mangfold har fått tilgang til, ved å kunne innta en menneskelig kropp via et familie-bånd. Dette vårt jordiske hjem, vår kropp, kan vi bruke som bolig mens vi lærer å leve et liv i frihet. Spørsmålet er om vi forstår å bruke denne friheten, og om vi forstår hva frihet er.